God morgen alle sammen!  Det er en flott fredag 10. desember.  Rampenissen vår har visst vært trøtt etter alle rampestrekene de siste nettene, så i natt har han faktisk sovet, ved siden av Picasso Kristensen!  Han har sikkert pønsket på å gjøre en rampestrek med miniatyrhunden vår, kanskje lage knute på halen eller noe slikt, men så har han sovnet.  Ja, den som sover synder ikke😊

Det er snart helg.  Og når det blir helg, er det tid for å senke skuldrene litt og nyte den fine adventstida, med mørketid, fine lys inne og ute, og å kjenne på gleden ved å ha noe å fint å se frem til, jul med familien og god mat og hygge😊

Det er fint å kunne forkorte ventetida frem til jul med å kikke i og lese julehefter.  Vi har pleid å kjøpe noen hvert år i noen år nå, og vi begynner å få en liten samling.  Datter og jeg pleier å lage oss en kopp julete, og så setter vi oss oppå loftstua og leser oss et juleblad av og til om kvelden.  Det er kjempekoselig!  Vi har litt rolig julemusikk på i bakgrunnen.  Anbefales!  Det burde dere prøve, og dere kan faktisk få prøve med en gang, for tenkte jeg skulle ta dere med på en liten historisk reise gjennom de juleheftene vi har i Liveien 5.  Klikk på musikklenken under og lytt, senk skuldrene og scroll dere nedover allansverden og bli med på julehefte-reise.  Klikk gjerne også på all den kjempefine reklamen rundt omkring på blogg.no – da blir annonsørene og vi bloggere fornøyde i denne søte juletid:)

Juleheftene har jo lange tradisjoner.  Jeg nevnte vel Knoll og Tott i gårsdagens blogg-innlegg, og dette var altså første julehefte som kom ut, tidlig i andre tiår av 1900-tallet.

På 1920-og 1930-tallet økte tallet på tegneseriehefter.  De aller fleste var norske, for eksempel Jens von Bustenskjold og Nils og Blåmann.  Bustenskjold er jo en litt komisk bondefigur fra “Oladalen”, og her møter vi på en litt sånn røff og smågrotesk bygdehumor.  I Nils og Blåmann møter vi den foreldreløse 9-åringen Nils og den kloke geitebukken Blåmann, og det er sistnevnte som er den virkelige helten idet han hjelper Nils når han møter på farer som lurer her og der.    Blåmann er en kjempeflink bukk som fikser og ordner det meste – kunne godt tenkt meg en slik.  Er ikke så mye som den miniatyrhunden vår ordner med og fikser, kunne neste vært bedre med en geitebukk!

Under 2. verdenskrig, eller der omkring, kom det flere nye norske julehefter, for eksempel Vangsgutane, Smørbukk og Tuss og Troll.  Disse tidlige norske juleheftene hentet mye av handlingen sin fra et gammelt norsk bygdesamfunn, og det er litt artig å lese og å se illustrasjonene i disse juleheftene som jo omhandler en helt annerledes tid og et helt annerledes samfunn kontra det som er i dag, fjernt fra mobiltelefoner, ipad, chromebook’er, pc’er og alle andre (bitte)små og mellomstore elektroniske og digitale dingsebomser som vi omgir oss med.  Man får litt følelse av langsom tid når en leser disse gamle norske juleheftene, tid som er styrt innenfra og fri for stress, for vi er tatt med bort fra vårt digitale internett-samfunn, og via industrisamfunnet er vi ført tilbake til det gamle jordbrukssamfunnet der tiden nok gikk langsommere, vi snakket saktere og verden så veldig annerledes ut.  Men dette var dårlige tider for oss bloggere, i alle fall var det svært tungvint å drive med denslags i gamle dager, ikke minst teknologisk utfordrende, og jeg tenker det er vel greit nok når mobiltelefonen plutselig piper og varsler fra at jeg nå har fått et varsel fra et eller annet sted, eller at en eller annen nær eller fjern facebook-venn, en av mine ca. 1.000, har bursdag, og jeg får påminnelse om at det nok er på sin plass å forlate Smørbukks verden, sende en bursdagshilsen og komme tilbake til den verden vi lever i nå.  Og det er faktisk en flott verden synes jeg, og i den verden kan man også av og til lese et julehefte, gjerne også uten mobilen i nærheten, og få oppleve den mer langsommere tid:)

Man må la seg fascinere av Vangsgutane.  Dette er virkelig noen flotte gutter, noe helt annet en Knoll og Tott.  Mens Knoll og Tott er full av fan og djevelskap, er Vangsgutane virkelige prakteksemplarer av norsk ungdom. Vangsgutane er to arbeidsomme og prektige brødre, Kåre og Steinar Vangen, som bor i ei lita bygd på vestlandet.  De har overtatt gården etter sin avdøde far, og selv om de ikke er gamle karene, står de på og jobber fra morgen til kveld.

Det er en tydelig moral i juleheftet om Vangsgutane – hardt arbeid lønner seg, og det er slik en kommer seg frem kontra de late som ikke får det så bra.  Det er trivelig å lese Vangsgutane, men det kan nesten bli litt sånn småkjedelig også, for de er nesten for prektige de guttene til at det skal bli underholdende, selv om det er flotte miljø-og personskildringer.  Personlig foretrekker jeg nok som leser all djevelskapen til Knoll og Tott.  Beklager å måtte si det, men det er mer fornøyelig. Dog jobber jeg jo som lærer i det daglige, og som lærer vil jeg ønske Vangsgutane velkommen til skolen der jeg jobber hvilken dag som helst.  Knoll og Tott kan for så vidt bare være på den sydhavsøya der de holder til, så kan jeg hente dem frem hver jul og hygge meg litt – det er helt greit😊

Det var dagens lille rundreise i juleheftenes verden.  Håper førjulstemningen begynner å sige inn. Ha en fin fredag og en god helg etter hvert😊