Gøy å være her inne på miniblogg. Og når man har fått seg en blogg, må man jo kunne kalle seg en blogger. «Pappa, det har vært bloggere med på skal vi danse, kanskje du blir med til neste år», fabulerte min yngste datter da jeg overbrakte det gledens budskap at hennes far hadde blitt en blogger. Tja, så jo faktisk at jeg hadde kommet på 17. plass på topplisten etter første dag på miniblogg, så det er vel et stykke frem til deltakelse i «skal vi danse», og takk og lov for det, for det hadde vel neppe vært et vakkert syn. Min eldste datter, nord-norsk mester i hiphop-dans, har jo lært sin gamle far noen «moves» eller hva det nå heter, men jeg må innrømme at jeg ville sett svært mørkt på å trippe over et eventuelt dansegulv til en engelsk vals eller en rumba. Så jeg tror jeg holder meg nede på 17. plass på topplista fremover, og kanskje enda litt lenger ned, for sikkerhets skyld. Jeg ser at det er forresten en utfordring for en ny blogger med et vanlig hverdagsliv å finne på noe å blogge om. Det er egentlig ikke så mye spennende som skjer liksom, opp om morgenen, ta ut av oppvaskmaskinen, frokost, jobb, hjem og spise middag, gå tur med hunden, kvalitetstid med familien, kvalitetstid med katten, kanskje en joggetur, dusjing, vaske klær og så begynner det vel å bli kveld og det er på tide og legge seg og slik går nå dagene, og hva i alle verden skal man blogge om? Jo, forresten, har vært på butikken og kjøpt et gigantisk gresskar, ni og et halvt kilo. Tror det er det største vi har hatt noen gang. Så da blir det vel uthuling av gresskar i løpet av helga, halloween-feiring, og gresskarsuppe eller gresskarpai på lørdagskvelden til skal vi danse. Og jeg forholder meg rolig og sitter i sofaen og ser på og spiser gresskarsuppe (ingen dansing på Allan altså:)
